tirsdag, august 09, 2005

Vandrande, gjennomsiktig

Eg les ei forteljing. Eg les ho grundig. Merkjer meg kvar vinkel, kvart einaste dalsøkk, kvart måltid, kvar kjensle, kvart kyss i handlinga! Siste linja i kapitla skriv eg ned på eit papir. Eg gjer dette, fordi - forteljinga er mystisk.
For kvar gong eg legg boka i frå meg endrar handlinga seg. Storparten av hendingane har eg difor ikkje oversikt over! Eg kjenner ikkje den eigentlege sanninga! Ho forsvinn i solnedgangen når eg legg boka i frå meg. Ho søkk ned i havdjupet saman med ei rød glo og levde dagar. Kanskje heng ho i skjegget til ein beitande torsk? Kanskje ligg ho knytt fast i perlemorsveggen i ein musling? Eller kanskje driv ho med vannmassane, like vandrande, gjennomsiktig - som manetane?

5 Comments:

Blogger artemisia said...

På havets bunn står skutene
med svære svarte seil.
Maneten pusser rutene
og bruker dem til speil.
Men stakkars torskesnutene,
de tar bestandig feil!
...

5:28 p.m.  
Blogger Irene Larsen said...

En bok jeg gjerne skulle ha lest!

/ Merkjer meg kvar vinkel, kvart einaste dalsøkk/ Flott!

Et dikt med en veldig tilstedeværelse i. Man rives med.


Irene

8:31 p.m.  
Blogger Midifila said...

Spennande tekst. Ei bok som lever sitt eige liv. Og kva er sanning?

/Siste linja i kapitla skriv eg ned på eit papir/

Ja, eg gjorde nettopp det då eg las Norwegian Wood, ikkje kvar einaste sistelinje, men i alle fall ei. Ho var så fin.

11:28 p.m.  
Blogger marte said...

Takk for fine kommentarer, artemisia (for en fin assosiasjon!), irene og tove.

Jeg liker denne sjøl - og den er langt på vei "sann" - for sannheten om sannheten sitter djupt.

11:48 a.m.  
Blogger HeNo said...

For en leseropplevelse!!!
Og opplevelsen rundt.
Dette er så godt skrevet.
Særlig om sola som synker ned, eller inn....

:-)

10:17 p.m.  

Legg inn en kommentar

<< Home